Det var en gang jeg tenkte på deg alle dager, det tok aldri slutt. Morgen eller kveld, dag eller natt, tenkte jeg på deg. Hvorfor? Det fantes ikke svar, jeg fant dem ikke og ville da heller ikke lete etter dem. Hvorfor? Kanskje var det for vondt å vite sannheten, kanskje brydde jeg meg egentlig ikke. Kanskje var det blitt en vane at jeg skulle tenke på deg, bekymre meg, være redd for deg. Jeg vet ikke, tror ikke jeg vil vite det heller. Jeg har sluttet å lete etter svar, jeg har sluttet å bekymre meg, det er slutt på å være redd. Jeg fant det jeg trengte å vite, jeg fant meg selv, jeg lå i en haug av gjenglemte sjeler, pjuskete og fæl. Det var bare å plukke deg opp så var du hel. Du hadde vært der heletiden, jeg var bare redd for å finne deg, redd for å se hva du virkelig var. Hvorfor?? Det vet jeg ikke, fant ikke svaret.
http://