Jeg våkna opp i dag og skrev et lite brev. Jeg husket at for å komme seg noe sted her i verden, må man spa i all slags mulig dritt. og galskapen vil ingen ende ta. Her står vi ved et føkkings veiskille i livet og lurer på om det var verdt det. Vi har lært oss å tørke oss sjøl og bli så helsikes korrekte. Livet er forbeholdt de vakre, vellykkede og representative, så for oss som ikke er eller føler oss sånn er det best å klassifisere oss selv som dyr eller fra en annen dimensjon. men etterhvert blir også dette slitsomt, fordi vi ikke alltid skjønner hvorfor det er så jævlig vanskelig. Punken er død, og vi er forlengst blitt gamle og feite, bundet til våre egne hus og skal nå råtne langsomt i en salig blanding av spy, tårer blod og tequila. så jeg har skrevet et aldri så lite brev: Værsåsnill! La meg slippe å tørke opp dritten etter alle emo-nissene på skolegården for å tjene nok kalde, gylne ting til å betale denne ekle leiligheten og spise denne næringen dere kaller mat! La meg heller danse på blokksberg valpurgisnatta, drikke meg drita full på billig rødvin og tilbringe resten av livet i skauen før jeg får kreft i ræva og dør.
http://